Pleidofigurer er ikke lenger nok.
I dagens Aftenposten tar to jenter til ordet for at staten skal lage politisk korrekt ungdomsporno.
Jentene mener forøvrig at staten bør gi et godkjenningsstempel til pornografiske nettsider som ikke er “for brutale eller urealistiske.”
Er det ikke lenger grenser for hva staten skal gjøre?
Tractorer er nu uønsket i Sandnes centrum, melder Aftenbladet. Så skal De kjøre Dem en tur i Deres tractor, kom ikke til Sandnes!
Stavangerborgere, der undertiden befinner sig i Sandnes, uden at ane hvorledes de var kommet dertil, og som i lang tid har været plaget av de skumle kjøretøi, kan nu puste letted ud.
Nei, fra nu av får De og Deres hæselige tractorer holde dere på Bryne!
Katarsis (gresk: κάθαρσις, «renselse») er et begrep som Aristoteles brukte. Begrepet bygger på at en tilskuer gjennom å se f.eks. et tragisk teater eller en tragisk film får utløsning for vonde følelser, og sjelen dermed renses. Poenget var at man gjennom medfølelse for karakterene i teaterstykket skulle lære av opplevelsene deres.
Jeg har nettopp sett Antichrist av Lars von Trier; og jeg må si det har vært en ekstatisk, skremmende og vakker filmopplevelse.
Dette er filmkunst på ypperste nivå, og Lars von Trier har med fingerspitzgefuhl fylt den med symbolikk og inntrykk. Spesielt vakker var begynnelse og slutten, som er i svart-hvitt.
Filmen tar opp mange temaer, men når jeg nå sitter her, føler jeg likevel ikke at jeg fikk helt følelsen av katharsis, som man gjerne får etter von Triers filmer.
Sinnstemning jeg sitter igjen med er spesiell. Von Triers poeng om at naturen ikke er harmonisk, men et kaotisk sted hvor dyr og planter hele tiden dør, gjerne på utenkelig fæle måter, er interessant. Jeg føler likevel ikke at denne opplevelsen er en erfaring som er relevant for mitt liv.
Jeg føler med andre ord ikke jeg har lært noe nytt; tvert om sitter jeg igjen med en følelse av ubehag. Slutningen man kan trekke av Von Triers poeng er egentlig ganske fryktelig:
Naturen har en iboende ondskap; den er en konstant massakre av lidende vesener. Det er derfor ikke noe vakkert eller godt med naturen; tvert om er den hva gode mennesker helt siden tidenes morgen har forsøkt å bekjempe. Vår fascinasjon av naturen kan sammenlignes med nazistenes fascinasjon av jødeutryddelse. Skal man være mer moderat, kan man nøye seg med å si at naturtilstanden ikke er noen idealtilstand.
Samtidig går det en tråd tilbake til en mørkere tid, da man så på kvinnen som satans redskap. I filmen blir dette igjen kvinnens rolle ved at naturen er satan, og kvinnen er naturens redskap, og snakker til tider med dens stemme. Kvinnen blir et uttrykk for det onde som skjer i naturen, og ettersom mannen mister kontroll, bringer hun ondskapen over ham.
Filmen tar opp kvinnens seksualitet, og hvordan det er nødvendig for mannen å kontrollere den. Mannen tror han lett kan gjøre dette, noe som nesten koster ham livet. Dette mener jeg er en allegori – et bilde på menneskets overmot i møte med naturen. For at mennesket skal overleve, må det kunne kontrollere naturen, og dette er ikke noen oppgave vi skal ta lett på, skal vi tro von Trier. Mens mannen står for fornuft, sivilisasjon og det gode, står kvinnen for natur, kaos og ondskap.
Filmen er ikke politisk korrekt, og jeg tror mange av dagens rødstrømpe-feminister vil ha godt av å se litt kvinnelig ondskap i aksjon. Dette er absolutt en film å anbefale; men det er ikke filmen du setter på når du vil kose deg.
En fantastisk filmopplevelse! Jeg koste meg hele tiden. Filmen består av syv små historier som på forunderlig vis er knyttet sammen.
En mann stopper bilen, og går ut for å bade. Men mens han bader blir ikke bare klærne hans stjålet – kona, bilen og sønnen forsvinner også! Tyven er en mann på sykkel, og høyremannen møter ham naken igjen på en bensinstasjon, hvor tyven kjøper is til “familien”. Men alt går bra til slutt; høyremannen får låne en statoiluniform, og sammen med en gjeng foretningsmenn sparker de lykkelige bortover veien på sparkesykkel. Jeg kunne ikke la være å tenke på talen til Syse!
En travel forretningskvinne, som ustanselig snakker i handsfree om en foss hun har kjøpt, driver med alt annet en kjøring mens hun pendler. Hun bråstopper, for plutselig er det masse kyr i veien! Den ene kua sluker mobiltelefonen hennes, og hun løper panisk etter den, mens telefonen ringer inni kua. Sammen med to bønner forsøker hun komisk å jakte på kua, men ender med å slå seg selv helt ut. Da hun våkner, talar ho nynorsk, og så får ho graut. Ho er komen heim, sier bondeprinsen, og ho et middag åt storfamilien på garden.
- er derimot to slemme barn som selger lodd. Premiene er blant annet en flaske plumbo og annet skrot. Den ene jenta er blind; folk kjøper lodd fordi de får dårlig samvittighet, og fordi den blinde jenta har kjappe, litt frekke svar à la Siv Jensen. De roper høyt, og ingen slipper unna. Det finnes ingen vinnerlodd, og til slutt går de to barna inn på bensinstasjonen og kjøper sjokolade til seg selv for alle pengene.
Arbeiderpartiet er symbolisert med syv gamle, syngende menn som trasker inn i en myr, hvor de hjelper en dame. Men de er trege, og venter i myra for lenge. Til slutt sitter de selv fast. Så synger de Internasjonalen mens de synker.
- skriver jeg om en annen gang! Men de var fornøyelige. 
Rutiner er viktig. Problemet er når mastodonten kollapser under vekten av…
Dokumentenes størrelsesorden varierer alt fra 3 til 40 sider. Har jeg glemt noe? Jo:
De fleste tillitsvalgte er ikke en gang klar over at alle disse styringsdokumentene finnes. Ingen har oversikt lenger.
Vedtak forsvinner inn i den store summen, og blir like virkelige som luftsuppe med venteboller. Resultatet blir en organisasjon uten en tydelig retning, hvor det tilsynelatende er tilfeldig hva som blir gjort.
De egentlige beslutningstagerne blir de tillitsvalgte i nøkkelposisjoner; de som får den vanskelige oppgaven med å prioritere. Da er det lett at personlige oppfatninger får styre agendaen.
Dette er ikke bare dårlig for demokratiet – det er et symptom på et dårlig demokrati som ikke er i stand til å prioritere, men isteden velter oppgaven over på de topptillitsvalgte.
I Elevorganisasjonen mangler det heldigvis ikke på engasjement – det mangler felles oversikt og individuell innsikt:
Dette er gode nyheter, for oversikt og innsikt lar seg lettere skape en engasjement! Det krever imidlertid at EO tør ta tak i indre utfordringer, selv om det kan være ubehagelig. Et umiddelbart hinder er det store frafallet; de tillitsvalgte har i gjennomsnitt bare 6 måneders fartstid i organisasjonen, og det er dårlig med overlapping. Hvorfor skal jeg ikke gå inn på her.
Det som er interessant, er at som en reaksjon på frafallet har organisasjonen forsøkt å ta vare på sin kollektive kunnskap gjennom et system av lover og regler.
Dét er som kjent like effektivt som når en gammel, dement mann forsøker å erstatte sin sviktende hukommelse med papirlapper. I begge tilfeller virker det inntil et visst punkt; når mannen ikke lenger husker at han skrev lappene, eller tilsvarende når de gamle tillitsvalgte som kjente systemet, forlater organisasjonen.
Reglene som skal overføre kunnskap og erfaring, slutter nemlig å gjøre dette når skaperne forlater skuta. Isteden leder de til en ond sirkel, hvor stadig nye rutiner, vedtak og regler plusses på de gamle, og fører til enda mindre oversikt.
Elevorganisasjonen må innse at kunnskapen ligger hos menneskene – ikke i systemer. Når menneskene og kunnskapen forsvinner, slutter systemene å oppfylle sin funksjon.
Sammen kan man møte utfordringene.
I motsetning til den senile mannen er ikke Elevorganisasjonen ved veis ende. Situasjonen er likevel alvorlig; det store flertallet av elever vet ikke en gang at de er tilknyttet EO.
Stilt opp mot dette har organisasjonen et alvorlig troverdighetsproblem når det kommer til å oppfylle sin egen eksistensgrunn – å representere elevene. Det er derfor av avgjørende betydning av EO fornyer seg selv. Det første skrittet på veien er å forstå følgende:
1. Du kan ikke regulere og vedta frem gode tillitsvalgte.
2. Folk lærer IKKE gjennom lover og regler – de lærer gjennom egne erfaringer, ved å se på andre, og gjennom skolering. I den rekkefølgen.
3. Lover og regler skal til enhver tid være rammene organisasjonen er enig om – lover, regler og systemer kan aldri være selve innholdet!
EO må altså bytte ut regelfikseringen med skolering og et blikk for mennesker. Men hvordan klare å bryte med skjemaveldet? Jeg har selv forsøkt å få oversikt over herligheten, for å se på hva som burde forbedres. Det endte med traumatisk drukning i et hav av detaljer. Det finnes likevel et effektivt sverd som kutter gjennom alle knuter:
Isteden for å lure på “hvordan kan vi gjøre dette bedre?”, er det på tide at Elevorganisasjonens tillitsvalgte spør seg selv: “Hvorfor gjør vi dette?”
Jeg tror de på mange områder vil ha problemer med å finne svar.
Dette er varene Sakariassen må unngå. Dersom du ser ham bruke Windows XP, Vista eller 7, må du umiddelbart minne ham på at dette bidrar til den israelske krigsmaskinen. Det hjelper heller ikke med Mac – prosessoren er israelsk!
Eirik Faret Sakariassen leder Stavanger SU.
Eirik Faret Sakariassen vil at Stavanger kommune skal boikotte varer fra Israel. I praksis skjærer han alle israelere over en kam.
Kanskje har Sakariassen glemt at ingen mennesker velger sitt opphavsland fra fødselen – det å foreslå en boikott av noen fra et bestemt land kan kun klassifiseres som rasisme.
Det virker også som Sakariassen tror at det bare er appelsiner og paprika som kommer fra Israel. Jeg kan informere ham om at dette er feil; blant annet er store deler av teknologien som brukes i mobiltelefoner og Windows utviklet i Israel.
Jeg går derfor ut fra at Sakariassen vil stå frem som et eksempel, og slutte å bruke mobiltelefon og Windows.
I vår globale verden er det nemlig ikke lenger noe vanntette skodd mellom hva som kommer fra dét landet, og hva som kommer fra et annet. Varer, kapital, teknologi og mennesker beveger seg fritt over grensene. En boikott ville derfor i praksis bli umulig å gjennomføre; kanskje Sakariassen tenker seg et system hvor en vare må være en viss prosentandel israelsk før den boikottes? Eller er det bare noen utvalgte varer, som appelsiner og paprika han vil ramme?
Uansett blir det lite annet enn rasistisk symbolpolitikk. Nå er det ikke noe nytt at Sakariassen buldrer når han faller, tomme tønner bråker som kjent mest.
Det som er mer urovekkende, er at Arbeiderpartiets Odd Kristian Reme sprer uklarhet om Arbeiderpartiets syn i saken. Dette er uheldig. Jeg forventer at Arbeiderpartiet kommer med en rask oppklaring.
Vi lever i et sosialdemokratisk samfunn, med sosialdemokratiske barnehager, skoler og arbeidsliv. Politikken er sosialdemokratisk, det gjelder til og med Høyre! Foreslår vi massive kutt, får vi to prosent av stemmene.
Dette sier Ulf Leirstein, finanspolitisk talsmann for partiet som tidligere kalte seg Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep. Tiden for liberalistisk revolusjon er tydeligvis over. Som poengtert i samme avis, vil Siv Jensen heller konkurrere med Jens Stoltenberg om å bevare det bestående.
Sykelønnsordningen skal ikke røres, selv om det nettopp er slike grep som ble anbefalt av Sandman-utvalget, og som er blitt gjennomført med stor suksess i Sverige. Noe slikt vil ikke FRP engang ta i med ildttang. Isteden skal utgiftene veltes over på arbeidsgiverne, som man håper vil lykkes der hvor staten feilet – nemlig med å få sykefraværet ned.
Også på andre områder har velferdsstaten sluttet å fungere: Nav – som skulle være førstelinjen i noe som fortoner seg mer og mer som en skyttergravskrig for velferd, kan ikke en gang bli enig med seg selv om hvordan det skal skrive sitt eget navn. Mens sosialdemokratiets avantgarde vakler under egen vekt, blir Julen avlyst for noen, andre blir sendt til det private fattighuset for å få mat og klær.
Et tilsynelatende nederlag for alle som fnyser av markedet og det sivile samfunn, og som tror på staten som den ultimative velferdsskaper? Vil det på ytre høyre fløy sette igang en debatt om radikale tiltak som minimaliserer byråkrati og kontroll, som f.eks. negativ inntektsskatt eller borgerlønn? Tvert om. Den siste tidens hendelser viser et FRP som hverken vil eller kan ta et oppgjør med sosialdemokratiet.
Der hvor de andre opposisjonspartiene nærmest har kritisert regjeringen for å ikke gå langt nok til venstre, har derimot Høyre markert seg med en tydelig høyreprofil. Det håper jeg vi vil fortsette med. I fremtiden faller det på Høyre å kjempe for de tradisjonelle høyresakene. Fremskrittspartiet har spilt seg selv ut på sidelinjen.
Skapsosialistene er ute.
En laverestående offiser hadde ikke fulgt ordre, og derfor tapt et slag. Nå stod hele felttoget i fare. I følge loven skulle offiseren straffes med døden, og det var generalen som skulle felle dommen.
Saken var klar, der var ingen formildende omstendigheter. Det var bare det at offiseren var hans egen sønn! Generalen stod overfor et fryktelig dilemma: Skulle han drepe sin egen sønn, eller skulle han sette loven til side?
Dersom han gjorde det siste, ville det bety at loven ikke lenger var lik for alle. Det ville bety at det prinsipp hvorpå hele samspillet i Den romerske republikk hvilte, ville falle. Saken var prinsipiell, og ville sette en standard for hele den vestlige rettsoppfatning. Det er i dette øyeblikk at generalen skal ha ytret de berømte ordene: Loven er streng, men den er loven. Og dømt sønnen til døden.
En leders fall gjør en hel organisasjon skadelidende
Slik blir det stående i historien hvordan avgjørelsen til noen få blir et være eller et ikke være for de mange. Prinsipper kan endres, noen ganger er det riktig å gjøre det. Skjønt, dersom vi først firer på et prinsipp én gang, uavhengig om det er et nedskrevet prinsipp eller muntlig sedvane, ja – da er det ikke noe prinsipp lengre.
I skrivende stund har jeg etter kortvarig, men intens lobbyvirksomhet fått familien til å abonnere på Morgenbladet. Samfunnet vårt flyter som kjent over av informasjon, og i den anledning tenkte jeg å lage en liten guide over hva som kan være verdt å følge med i.
Aftenposten – dagsavis
Aftenposten gis ut to ganger om dagen – om morgenen og om aftenen. Morgenutgaven er en riksdekkende avis med hovedstadsperspektiv; fra sitt høye sete i Postgirobygget skuer den ut over verden og det ganske land! Med dagsaktuelle saker, utensriksstoff, kultur og politiske analyser har avisen har et rikt og variert innhold. I Aftenposten finnes noe for enhver smak; skal du bare lese én avis idag, får du alt med Aftenposten!
Morgenbladet – ukesavis
Morgenbladet gis ut hver uke, og eies av Fritt Ord. Avisen virker tynnere enn det store reklamebilaget fra El-kjøp, men skinnet bedrar. Morgenbladet rendyrker profilen som riksdekkende og globalt orientert avis innen kultur, forskning og politikk. Blant alle godbitene kan nevnes spalten til Eva Joly, korrupsjonsjeger og eneste nordmann i Europaparlamentet. Avisen er pressekritisk, og som den selv sier: “Avisen retter seg mot lesere som er mer enn gjennomsnittlig opptatt av kultur og samfunn.”
Minerva – kvartalsavis (med jevnlige oppdateringer på nettet)
Minerva provoserer friskt med tankevekkende artikler med en klart høyreorientert profil. Magasinets dyktige og reflekterte skribenter drøfter aktuelle politiske temaer i samfunnet, og jammen er det ikke litt kulturstoff også! Ikke bare er Minerva selvskrevent lesestoff for en god høyremann – også venstresiden bør ta en titt her.
Le Monde Diplomatique – månedsavis
Le Monde Diplomatique er egentlig en fransk avis om utenrikspolitikk og kultur, men den finnes også som norsk utgave. Avisen har en klar venstrevendt profil, men leses også av høyrefolk i hele verden p.g.a. de gode analysene. I tillegg skriver avisen om kulturstoff fra kontinentet – noe man ellers ikke finner så mye av i mer provinsielle aviser.
Dagens Næringsliv (dagsavis)
Næringslivsstoff og aktuelle næringspolitiske emner. Dagens Næringsliv er veldig flink på graverjournalistikk, og kaster ofte nytt lys over ting i næringslivet som går oss andre hus forbi. Blant annet kan nevnes korrupsjonsmistankene rundt DNO. Særlig er den utvidede fredagsutgaven å anbefale.
Ordet (kvartalstidsskrift)
For den språkinteresserte. Ordet er Riksmålsforbundets egen avis, og omhandler kultur og språkpolitikk. I likhet med Morgenbladet utmerker Ordet seg med en språklig snert og presisjon det er sørgelig lite av ellers i media.
Jeg er opptatt av samfunn og politikk, og denne bloggen vil bli et fint sammensurium av mine meninger og hva annet jeg kan finne på å utsette dere for!
